Automagazin

Bilprodusentene har det med å se tilbake når de skal se framover og lansere noe nytt. En god, gammel suksess må vel kunne gjentas?

Det heter seg at man aldri skal fortelle en vits to ganger. Man skal visstnok aldri gjenta en suksess heller. Men ingen regel uten unntak, ikke sant?

Honda er et merke vi digger: Fenomenal teknisk kvalitet med maskiner som fungerer som et sveitsisk urverk. Mange gjennomtenke og gode tekniske løsninger. Det er mye å like ved dette japanske merket.

Nå gjør de som mange andre produsenter: De blar i modellkatalogen og blåser støvet av en gammel suksess.

Prelude vekker gode følelser!

Det hele startet i 1978. Honda hadde notert seg suksessen til Toyota med Celica. De bestemte seg for å utfordre konkurrenten – men gjøre pakka enda bedre.

Det gjorde at Prelude fikk noen godsaker fra start.

Den var faktisk først ute med noe greier som standardutstyr.

Prelude var nemlig sammen med Accord den første bilen som fikk servostyring som standardutstyr. Ja – slapp av nå dere som fikk kaffen i halsen og begynner å lete fram tastaturet. Vi er alle enig om at amerikanske biler var først ute, allerede på 50-tallet.

Honda Prelude og Accord var først ute med standard servostyring for biler med slagvolum under 2 liter.

Det er jo noe, det også!

Men ikke bare det – Prelude var første bil med standard elektrisk soltak. Ooooh – nå snakker vi!

Modellen fikk skryt for god byggekvalitet og fine kjøreegenskaper.

I 1982 kom generasjon 2 som var herlig 80-talls-firkantet. Disse har jeg kjørt en del og det er bare nydelige biler.

I 1987 kom tredje generasjon som kanskje heller bør kalles en facelift. Uansett: De rette 80-tallslinjene var beholdt, og man spanderte lakk på fangerne foran og bak.

Men denne kunne utstyres med firhjulsstyring. Bakhjulene svingte motsatt vei i lave hastigheter og gjorde parkering til en lek. I større hastigheter svingte bakhjulene sammen med forhjulene. Alt selvfølgelig helt mekanisk!

I 1992 kom fjerde generasjon som jeg synes er vel rund og ikke helt vellykket.

Den mekaniske firehjulsstyringen ble erstattet med en elektronisk variant,

Designet ble strammet litt opp igjen i 1997 da Honda kom med den foreløpige femte og siste generasjonen.

Fortsatt var det snakk om en sportslig kupė med forhjulsdrift og gode kjøreegenskaper.

Villig firesylindret motor og en digg manuell girkasse.

Femte generasjon Prelude hang med til 2001. Så ble modellen parkert.

Nå føler Honda at det er på tide å plukke fram modellnavnet igjen og lanserer en splitter ny versjon.

Under panseret sitter det en firesylindret 2-liter, men den er satt opp med et batteri og to elektromotorer. Hybrid, med andre ord.

Ingen mulighet til selv å skifte gir. Bilen er satt opp med Hondas trinnløse automat. Produsenten har forstått at de pirker i entusiastenes verden, og har derfor laget kunstige girskift med paddler på rattet og greier, alt for å øke kjørefølelsen….

Ja – dersom de må flikke på opplevelsen, skjønner vi hvor dette bærer.

Nå har vi ikke testet denne bilen, så det kan godt hende at totalopplevelsen er bra. Men det sier ganske mye om bilproduksjon i 2025 når man må bygge inn elementer for å øke kjørefølelsen. Da er den ikke så veldig grunnleggende til stede.

Det blir spennende å se hvordan denne bilen blir mottatt på markedet når den fases inn i løpet av høsten 2025.